..men det er jo alltid så lett å være etterpåklok.
Jeg gledet meg som en unge til å trene i dag. Altså, jeg har jo kost meg kjempemasse med treningen i Portugal, men går det for lenge uten at jeg har løftet noe tungt så er det som om jeg får cravings for det. Og nå var det på tide. Kaia skulle sove, mamma og pappa trillet henne i vognen, og jeg skulle få trene med stang.
Planen var å kjøre knebøy, pullups, markløft og press. Og så kanskje noe legcurl greier og dersom jeg hadde ork og tid. Men etter 3 sett knebøy og pullups, og 2 sett markløft og press, fikk økten en svært brå stopp. Jeg skulle dra første rep på mitt siste sett av markløft og plutselig var det som om jeg fikk støt i korsryggen. Å rydde av stanga før jeg dro fra treningssenteret var helt grusomt og jeg var svært nære på å spørre noen om hjelp.
Selvsagt skulle jeg ikke ha gått rett tilbake til 80 kilo knebøy og 90 kilo i mark bare fordi det er det jeg pleier å løfte. Jeg har jo hatt nærmere to uker uten tung styrketrening, så å forvente at jeg bare kan hoppe rett tilbake der jeg slapp er faktisk urimelig. Men som sagt, det er jo så mye lettere å tenk på sånt i ettertid.
Det er mest vondt når jeg løfter å bærer på Kaia. Så flaks at jeg ikke må gjøre det så ofte da 😐
Nå har klokka akkurat passert ni og det er innafor å legge seg for kvelden. Så det er nettopp det jeg skal gjøre med ett lite tillegg i aftenbønnen om at ryggen er bedre i morgen.
God natt 🙂