Wait, what?
Jeg tenkte ut overskriften mens jeg løp intervaller tidligere i dag, så dere får ha meg unnskyldt om den ikke gir så mye mening. Men det jeg vil fortelle er egentlig bare et lite triks jeg har brukt når jeg har løpt på mølla i det siste.
Vanligvis har jeg 2% stigning når jeg løper på tredemølle for å jevne ut den “hjelpen” man får fra mølla, enten jeg løper intervaller eller typ langkjøring. Jeg løper som dere vet oftest 30 sekundersintervaller, men har i det siste gjort litt 4 minuttere også. I gamledager var det jo omtrent kun 5-6 stykk 4 minuttere eller ei mil som var “god nok” trening for meg, og vi kan trygt si at det er lenge siden det var tilfelle. Men greia er jo at man blir god på det man gjør ofte, så jeg var altså ganske flink på 4 minuttere i mine yngre dager. “Smart” som jeg er vil jeg jo helst løpe intervallene på samme tempo nå som før, men det er jo ikke alltid like lett i praksis. Så da jeg i dag kjente at tempoet var litt i høyeste laget, reduserte jeg helt enkelt litt på stigningen. De to første intervallene gikk på 2%, og så ble det 1,5%, 1% respektive 0,5% på de tre siste. Da føltes det jo som å løpe i nedoverbakke jo!
Jeg måtte bruke samme triks da jeg tok meg vann over hodet og løp 30/30 intervallene mine aldeles for fort sist uke, samt når jeg hadde lyst til å gi meg etter 7 kilometer på min planlagte 10km tur på mølla her om dagen. Det anses kanskje som juks for noen, men i min verden er det så mye bedre med litt nedoverbakke enn å stoppe 😉
Snaiks 🙂