Da pappa fikk slag begynte vi å se på bolig og barnehageplass hjemme i Norge. Vi kunne jo ikke dra tilbake til Dubai som om ingenting hadde skjedd, det ville bli helt feil å ikke være nære familien i en sånn tid.
Likevel er det akkurat det vi har gjort, men ikke som om ingenting har skjedd. Mamma og pappa er i tankene mine hele tiden. Jeg tenker på pappa som må kjempe seg på beina når jeg henger i pullupsstangen eller har lyst til å gi opp på intervallene mine, og jeg tenker på mamma som sitter trofast ved pappas side omtrent hver time av døgnet når jeg kan gå å legge meg på en solseng og slappe av. Jeg har konstant dårlig samvittighet. Både for at vi er i Dubai, men også fordi jeg innimellom klarer å glemme mamma og pappa litt. Tenker på, bryr meg om, og uroer meg for totalt uviktige ting. I alle fall om man sammenligner med det mamma og pappa går gjennom.
I går fikk jeg en helt hjerteskjærende melding fra en venninne. Hårene reiste seg på hele kroppen min og jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg la meg med en vond følelse i magen, og våknet med håp om at det ikke var sant, at det bare var en drøm. Det hun går gjennom skal ingen måtte oppleve, og likevel satt jeg og sang og var glad i bilen i morges. La ut tullete video av meg selv og stakk på trening som normalt.
I det siste har jeg ofte tenkt med meg selv; hva er det egentlig jeg driver med?!
Det føles ikke riktig at vi har dratt tilbake til Dubai, men det hadde også blitt feil å bli hjemme. Å flytte hjem hadde betydd at pappa ikke ville bli bedre, at det som har skjedd med ham er permanent. Og det er det ikke. Det får ikke være det! Han skal bli bra igjen, og han og mamma skal komme til oss i Dubai akkurat som før. Han trenger fortsatt hjelp til det aller meste, men kan både bevege seg og kommunisere mer enn før. Mamma sier hun tror jeg vil se stor forskjell på ham fra vi reiste i september til vi kommer tilbake i oktober, og det tror og håper jeg at hun har rett i. Jeg er så takknemlig for at hun klarer å være så positiv, for det gir oss alle styrke. Og så er jeg mer enn noen gang takknemlig for at hun er akkurat som hun er. Hun er det aller beste for pappa, det finnes det ikke tvil om.
Så, enn så lenge blir vi boende i Dubai. Men jeg ser fram til neste hjemreise, det er sikkert.
Comments