Dersom noen hadde sett meg på løpetur i morges hadde de trodd jeg var høy på noe, for makan til runners high er det lenge siden jeg har hatt!
Som nevnt pleier jeg vanligvis å sove når Kaia har sin første hvil for dagen. Nå når vi har hatt så mye tid med mormor og morfar har jeg til og med fått sove videre dersom Kaia har våknet for tidlig fra luren sin- fy søren så herlig! Men i går bestemte jeg meg for at jeg heller skulle ta meg en løpetur, og nå sånn rett etterpå kjenner jeg at det har jeg lyst til å gjøre
Jeg har en løperunde jeg alltid løp i gamledager (les: før graviditet, bekkenplager og Kaia). Da løper jeg hjemmefra, og en liten halvtime senere er jeg ved sjøen og ser ut i åpne havet. Det er en helt nydelig løype, men stien er ujevn og det er lange bakker både oppover og nedover. Noen steder er det en utfordring bare å sette den ene foten foran den andre, så dette er ikke en tur der man setter sin beste kilometer for å si det sånn! Siden jeg for en gangs skyld kunne løpe uten å ta hensyn til grusom varme eller vogn vurderte jeg faktisk å løpe en annen runde, slik at jeg kunne løpe litt fort, men det var ikke mange stegene jeg hadde tatt før jeg ristet på hodet av min egen tankegang. Herregud for en følelse! Synes dere jeg er klein hvis jeg sier at jeg begynte å grine? For det gjorde jeg!
..måtte tørke tårene ganske fort da. Synet ble svekket og jeg kunne jo ikke risikere å snuble i en rot eller noe 😉
Ha en strålende søndag partypeople!