Da pappa fikk slag ville jeg knapt åpne Instagram og Snapchat. Det var vondt å se at folk levde livet sitt som at ingenting hadde skjedd. Pappaen min hadde jo fått slag og vår verden var snudd på hodet, men likevel trente, smilte og drakk folk på Instagram akkurat som vanlig. Naturligvis gjorde de det.
Jeg scrollet gjennom min gamle Instagram-feed og så en jente som var tvers igjennom lykkelig. Der øynene smilte like mye som munnen, og den største bekymringen var om hun fikk trent den dagen. Jeg lurte på om jeg noensinne ville komme tilbake dit, og om det ville føles naturlig å smile på Instagram igjen. En forferdelig egosentrisk og totalt ubetydelig tanke å ha på det tidspunktet, men likevel en del av alle de andre bekymringene.
Etter noen dager delte jeg hva som hadde skjedd med “verden”, og ble overøst med kjærlighet og forståelse. Mange hadde opplevd lignende og delte sine erfaringer, og det gav oss både håp og trøst å lese om andre i samme situasjon. Jeg har alltid følt meg heldig med følgerne mine, og kan telle antall negative kommentarer jeg har fått på én hånd, men jeg hadde aldri kunnet forestille meg å få så mye sympati og barmhjertighet fra folk jeg ikke engang kjenner.
Det snakkes mye om hvor viktig det er å huske på at det som vises på SoMe stort sett er folks høydepunkt, og at ting ikke alltid er så rosenrødt som det fremstilles. Det siste jeg vil er å bidra til et slikt skeivt bilde av virkeligheten, men om du har sett på min Instagram i det siste kan det kanskje virke som at alt er bra igjen. For jeg har trent (nesten) som vanlig, smilt på ekte, drukket vin og ledd til jeg har mistet pusten med mamma på shoppingtur i Kristiansand. Men alt er ikke som normalt. Det kommer det kanskje aldri til å bli heller. Pappa er fortsatt syk og vil nok være det i lang tid fremover, og alt jeg gjør som ikke dreier seg om han gir meg dårlig samvittighet. Både ovenfor ham, og ovenfor mamma.
Man skulle jo tro at Instagram og blogg var det siste jeg tenkte på om dagen, men jeg har innsett at de greiene er viktigere for meg enn jeg trodde. Ikke bare som underholdning og tidsfordriv, men det er en slags terapi å få satt ord på følelsene mine sånn som dette. Det er ikke det at jeg ikke vil vise det som er “bak fasaden”, for jeg har ikke noen fasade, det jeg deler er fortsatt meg og helt ekte. Det blir bare vanskelig å dele for mye av det vonde uten å utlevere pappa. Derfor deler jeg heller den siden av meg som er glad innimellom, i stedet for den som konstant uroer seg for hva fremtiden vil bringe. Om pappa blir frisk. Og ikke minst om hvordan mamma vil takle det. Uansett hva utfallet blir.
