Det er vanskelig å si hva som er den ultimate gleden, spesielt etter at Kaia kom, for den der jenta gjør jo at jeg kan kjenne en helt enorm lykkerus bare av å se henne leke med en bamse eller spise en rosin liksom, men det er ikke langt fra sannheten at den beste gleden man kan ha er å gjøre andre glad. Og det skal som regel så lite til; ett lite smil, noen fine ord, eller en klem. Effekten blir nesten enda bedre om det er uventet eller går til noen man ikke kjenner. Det merker i alle fall jeg når jeg er ute og løper. Jeg suser jo rundt og tror jeg er typ running moder Teresa som smiler og slenger ut komplimanger til alle liksom. Ser jeg en dame med ett kult antrekk så sier jeg det til henne i forbifarten, jeg gir tommel opp til andre som er ute og løper, og jeg smiler selvsagt til alle blikkene jeg møter. I går møtte jeg en jente to ganger på samme joggerunde, og hadde lyst til å gi henne en high five liksom. Mens her om dagen så jeg to menn med freakin tassles på skoene sine, og jeg kunne bare ikke la være å si “hey, cool shoes” i det jeg løp forbi.
Leste akkurat på Annema sin blogg at man kan få “runners face” av å løpe mye (seriøst, is that a thing?!), men for meg betyr det ett tryne med glis fra øre til øre, så sign me up please 😀
Håper helgen har vært fin!
Snaiks 🙂