Her om dagen var det 5 år siden jeg begynte denne bloggen, og jeg kjente at jeg burde ha gjort en slags throwback på hva som har skjedd siden da. Men det tok jeg meg altså ikke tid til. Jeg har sluttet helt å lese blogger selv, men de få gangene jeg er innom en tar jeg meg selv i å beundre hvor dedikerte og flinke alle andre bloggere er. Selv har jeg blitt en lat og selvopptatt blogger.
I gamledager hendte det i alle fall en sjelden gang at jeg kom med tips dere kunne ha nytte av, nå er det bare “meg, meg, meg”, “se så flink jeg har vært til å trene i dag”, “meg”. Når noen kommer med tips eller ønsker om hva jeg skal skrive om svarer jeg som regel “I’ll see what I can do”, og så blir det med det.
Jeg skriver en offentlig dagbok om livet mitt. Et liv som stort sett dreier seg om Kaia. Og henne vil jeg ikke skrive om. Oh, so little sense coming..
Likevel har jeg lesere, følgere, og folk som liker det jeg gjør. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke gir mer tilbake.
For livet mitt er faktisk helt annerledes på grunn av nettopp ingerindubai.com. Jeg tenker ikke bare på ting jeg har fått (#spons osv), men på alt jeg har fått opplevd og muligheter som har blitt presentert fordi jeg har sånne som dere i ryggen. Jeg lurer for eksempel på hvor mange som hadde blitt med på det der online treningsprogrammet vårt dersom jeg “bare” var en vanlig PT som hadde lyst til å trene folk over nett. Jeg tipper not so much.
Og det er jo bare helt sykt. Helt sykt gøy! Men det kanskje beste av alt; jeg har fått være meg selv hele tiden. Jeg har skrevet om det jeg liker og vist bilder av sånn jeg synes er fint, og dere har tilfeldigvis vært enige, eller i alle fall enige nok til å henge med videre.
Dette er ikke et “jeg skal bli bedre på å blogge”-innlegg. For det kan jeg ikke love at jeg skal bli. Jeg vil bare få frem at jeg er takknemlig for dere, og for at dere tar meg som jeg er.
En får værra som en er da’n itte vart som en sku, osv 😉
Snaiks!