Jeg lever så godt jeg kan etter regelen om å helt enkelt holde kjeft dersom jeg ikke har noe fint å si, og jammen kan jeg si omtrent det samme for bloggen også: har jeg ikke noe å fortelle, så gidder jeg sjeldent å skrive noe bare for å skrive heller. Jeg har forsåvidt hatt mye å fortelle den siste uken, men har ikke hatt nok lyst eller orket. Vi er jo som dere vet midt i barnehagestart, og det er en berg og dalbane av følelser. Jeg får vondt i hele meg av den lille jenta vår som må være alene på ett fremmed sted, med fremmede folk, som snakker et fremmed språk, og mammahjertet får virkelig kjørt seg. Samtidig får jeg dårlig samvittighet for at jeg klarer å stenge det ute såpass bra mens hun er der, og kan ikke annet enn å innrømme at det er godt å ha de timene for meg selv.
En av de første dagene gikk jeg til en neglesalong for å lakke neglene (det var ett bedre alternativ enn å sitte i bilen å grine liksom), og så forundret rundt på alle damene som satt der og fikk massasje og neglebehandlinger. Er det sånn livet “uten barn” er tenkte jeg, og likte ikke følelsen det gav meg. Så de andre dagene har jeg heller jobbet, og det er helt utrolig hvor mye man får gjort på et par timer uforstyrret ved macen.
I morges var “barnehagen” det første Kaia sa da hun våknet, og jeg vet ikke om det var for å spørre om vi skulle gå, eller for å forsikre seg om at vi ikke skulle. Muligens var det det siste. I morgen er det på an igjen, og jeg ber til høyere makter om at det skal gå bedre for den lille elsken min.
Snaiks.