Fjorårets paljettkjole er byttet ut med mamma sin morgenkåpe, og nyttårsmiddagen ble nybakte rundstykker med norsk pålegg. På fanget har jeg en sovende Kaia, og Ian spiller x-box i sofaen ved siden av meg. Det er vår aller første nyttårsaften som en liten familie, og det er også vår aller første kveld helt alene etter at Kaia kom.
Nå har nemlig både mamma, pappa, svigermor og storebror reist fra Dubai, og leiligheten ble plutselig veldig tom. Det er alltid trist når de reiser, men denne gangen var det helt grusomt. Jeg gråt meg i søvn i går (tror dere trynet mitt var fint i morges eller?), og har omtrent grått i hele dag. Til slutt måtte jeg sminke meg, bare for å se om det kunne sette en stopper for tårene.
Hvorfor jeg egentlig griner er ikke lett å si. Scenarioet i stua vår i skrivende stund er jo intet annet enn perfekt spør du meg. Det er bare det at det hadde vært enda mer perfekt dersom mamma og pappa bodde i naboleiligheten liksom. Takk kjære Gud for at mamma snart kommer tilbake til Dubai sier jeg bare!
Jeg ville egentlig skrevet ett finere nyttårsinnlegg der jeg fortalte om alt jeg er takknemlig og glad for, for den lista har jo ikke akkurat blitt kortere i det siste, men jeg får det bare ikke helt til i dag. Men jeg sa nettopp til Ian at jeg er takknemlig for de dårlige dagene, for det får meg til å sette enda mer pris på de gode. Da svarte han at om i dag er en dårlig dag for meg, så har jeg det egentlig veldig bra. Og han har faktisk helt rett. Jeg er så ubeskrivelig heldig, og får skylde grininga på hormonene 😉
Godt nyttår kjære lesere, takk for at dere har følgt meg i året som var. Vit at dere gir meg mange smil og godfølelser!
Stor klem fra meg 🙂