Jeg lot innlegget om online treningen stå litt ekstra lenge helt enkelt fordi jeg ville flest mulig skulle få se det. Og det må ha funket, for nå er det en meget bra gjeng som er med på Styrketrening med Yours Truly ass! Jeg føler på en måte jeg ikke har gjort annet enn å sende mail og fikle med macen de siste dagene, men jeg har visst rukket litt annet siden sist jeg tittet innom:
Vi har vært på Sandnes hos moren til Ian. Der ble det plutselig fint vær så en liten tur i parken ble plutselig til mange timer, og til og med spontan utelønsj på meg og Ian da Kaia sovnet i vognen. Det var dritkoselig!
Siden Ian skulle forelese dagen etter tok jeg og Kaia toget tilbake til Egersund fredags kveld. Der hadde mamma bolledeigen klar, og Kaia fikk være med å bake sine aller første boller.
På lørdagen var jeg ekstra keen på en styrketreningsøkt etter treningsfri dagen før, og løpetur dagen før der igjen. Jeg begynte (som vanlig) med knebøy og kjente meg sterk. På fjerde sett derimot skjedde det noe med ryggen min og jeg hadde ikke sjangs til å fullføre reppen. Det var som et belte av kniver i korsryggen, og jeg følte jeg skulle svime av. Ian ringte da jeg skrev til ham at jeg hadde skadet meg, og guidet meg gjennom hva jeg burde gjøre for å minimere smerten. Jeg syntes dritsynd på meg selv og hadde mest lyst til å begynne å grine, men kom på at det selvsagt ikke ville gjøre ryggen bedre. “Tankens kraft” og alt sånn der er visst en greie, så jeg bestemte meg for at jeg helt enkelt skulle være frisk dagen etter.
Jeg følte meg bedre, men ikke helt bra, så det ble ingen trening. Jeg var heller ikke så høy i hatten da Kaia ville ha meg med på trampolinen, men det nytter liksom ikke å si nei til den der lille sjefen 😉
I går føltes ryggen bra igjen og jeg dristet meg til en liten økt. Puls Treningssenter hadde nemlig spurt meg om å holde en gruppetreningstime for medlemmene deres, og jeg og Ian måtte teste ut økten. Det var en kroppsvektsøkt så det funket bra mtp ryggen, og jammen tror jeg medlemmene på Puls var ganske fornøyde de også. Det sto i alle fall ikke på innsatsen!
I dag var vi nesten i sjokk da det ikke var en eneste sky å se på himmelen. Det var riktignok ganske lav temperatur på morgenkvisten, men vi tok oss en tur på stranden likevel, mest for at Kaia skulle få leke og grave i sanden. Og så, sånn helt ut av det blå ble det sommer igjen. Endorfinene løp løpsk i meg av bølgeskvulp og måkeskrik, og jeg fastslo at jeg passer bra til å bo et sted der strandliv er en del av hverdagen. Herregud som jeg elsker stranden!
Da Kaia skulle sove ville jeg og Ian trene, men tenkte jo at innendørs trening ikke var lov når det for en gangs skyld var fint vær. Så vi løp oss en tur i stedet og enda flere lykkehormoner ble satt i sving. Både på grunn av vær, selskap og omgivelser, men også fordi ryggen tillot meg å hoppe og sprette fra røtter, sølepytter, sørpe og steiner helt uten vondt.
Takk kroppen, for at du er så bra 🙂
Og takk sola for at du tittet frem i dag- kom gjerne igjen i morgen!
Snaiks!