Jeg har kort lunte og blir fort sint, men heldigvis er jeg ikke langsint, og jeg tørr påstå at jeg er flink til å si unnskyld. Og så er jeg eksepsjonelt flink til å få dårlig samvittighet etterpå, og akkurat det føler jeg mye på nå for tiden.
Jeg tar meg rett som det er i å bli sint og kjefte på Kaia (hei trassalder!), for så å få vondt inni meg av dårlig samvittighet like etterpå. Men jeg har også dårlig samvittighet for hvordan jeg oppfører meg ovenfor Ian. Han er nemlig den som får “restene” av den korte lunta mi som Kaia har tært på hele dagen, og det skal ikke mye til før jeg blir sur.
I starten av vårt forhold var jeg faktisk bekymret for at vi ikke kranglet. Det kunne jo ikke være normalt? Derfor husker jeg fortsatt første gang det skjedde, inne på en Kiwi da vi skulle handle inn til taco. Det va nok mer enn uenighet enn en krangel, men det var i alle fall nok til at jeg kunne puste lettet ut og tenke at vi var normale vi også.
Det har selvsagt blitt flere diskusjoner siden da, men jeg har alltid tenkt at det er når man får barn at man virkelig får utforsket den siden av et forhold også. Ganske naturlig egentlig, med mindre søvn, mer stress og hele den greia der. Oftest handler det bare om små bagateller, men som jeg likevel ikke klarer å bare “la gå” i kontekst med alt annet.
I dag var et eksempel på det. Jeg klikket litt på Ian av noe på jobb som jeg egentlig burde ha kunnet snakket helt normalt om, men fordi jeg i utgangspunktet var irritert over en telefonsamtale var det Ian som fikk gjennomgå.
Jeg beklaget dette da jeg innså hvorfor jeg egentlig var sur, og fortalte i samme sleng at jeg er klar over hvordan ståa er. At min allerede korte lunte er enda kortere på grunn av ei bestemt lita frøken, og vi ble enige om at det kanskje vil være sånn en periode, og at det hjelper at vi i alle fall er åpne om det.
Da Kaia skulle sove bestemte jeg meg for å løpe, og satte på Ulrikke Falch sin podkast. Den handlet passende nok om sinne (serr), og jeg tok meg selv i å nikke sammentykkende flere ganger. 10 kilometer senere var hodet renset, og mitt lille utbrudd på jobb et minne blott. Inntil jeg skrev om det her da 😉
Anyways, poenget mitt er vel at det må være lov å være litt sint av og til, men at det også er fint å kunne si unnskyld.
Comments