Mamma, pappa, Ian og kollegaene mine har fått hørt meg klage på at jeg har blitt feit i det siste. Magen vokser for hver dag, og enkle ting som å ta på seg skoene er en kamp (og værre skal det bli sies det!). Jeg vet jeg ikke har lov å kalle det å være tjukk, for jeg er jo ikke tjukk, jeg er gravid, men det er altså slik jeg har omtalt kroppen min. I dag tok jeg også meg selv i å bli sur for at jeg sølte kaffe på t-skjorta liksom. Og så får man en trist nyhet som setter alt i perspektiv, og jeg sitter her og føler meg som verdens fæleste person som bryr meg om filleting som vektoppgang når det ligger ett lite mirakel i magen min.
Jeg skal på ingen måte unnskylde meg selv og en slik holdning, men vis meg kvinnen som kan gå opp 10kg på 5 måneder uten at det berører henne! Gravid eller ei. Det “heter jo” at man som normalvektig ikke skal gå opp mer enn 10-13 kg under en graviditet, og når jeg med 3 og en halv måned igjen allerede har gått opp 10, er det klart at det er noe jeg tenker over. Men jeg har også brydd meg om tullete ting som at jeg snart skal reise hjem til Egersund der jeg vet folk kommer til å reagere på (og kanskje like?) at jeg har gått opp i vekt, jeg skal i bryllup i slutten av måneden og prøve å se fin ut i kjole, og jeg skal for pokker på TV for første gang i mitt liv med 10 kilo ekstra på kroppen! Jeg vet jeg ikke burde bry meg, for JA JEG ER JO GRAVID, men jeg kan bare ikke for det. Og jeg føler meg så dum.
Beibien vår har det bra altså (takk kjære Gud), men en venninne mistet sin spire i magen og himmelen har fått en ny stjerne.. Det gjør vondt at det skal noe så alvorlig til for å minne meg på hva som faktisk betyr noe..
