Fra hoppende av glede på en strand i strålende sol etter endt treningsøkt, til snørr og tårer etter å ha sagt hadet til mamma og pappa som reiste hjem i natt. Der har dere meg i går.
Sol og strand er uten tvil noe av det beste med Dubai (og i motsetning til hva noen tror går jeg aldri lei), men det at ikke alle jeg er glad i også bor her er virkelig det værste. Det gjør like vondt hver gang de drar.
Som alltid prøver jeg tenke på hvor heldig jeg er som har foreldre som både kan og vil besøke oss så ofte, men det er bare ikke like lett når man ser sin egen mamma og pappa felle tårer fordi de skal reise fra sitt eneste barnebarn.
Det var så tomt i leiligheten i morges at jeg og Kaia gikk ut i parken allerede i 7-draget. En stor kaffe og varmen fra sola hjalp på humøret, så nå er jeg ikke like trist lenger. Men kom mai du skjønne milde sier jeg bare, for da skal vi hjem til Norge!
I’m out, snaiks!