I dag for 3 år siden satt jeg i en frisørstol og grein. Jeg grein absolutt ikke for at jeg var lei meg, jeg var nervøs. I tillegg hadde jeg å pappa gjort det sjakktrekket at vi stoppet på graven til Mor (les: farmoren min) for å sette blomster før jeg skulle til frisøren, og det var vel da vannverket startet tenker jeg.
Litt etter satt pappa og jeg i bilen utfor kirken i Okka By. Kirkeklokkene slo allerede, og der inne ventet Ian på meg. Dørene ble åpnet, og ved alteret stod den kommende mannen min, flottere enn noen gang. Jeg ville jo helst bare løpe fram og henge meg rundt halsen på ham som jeg alltid gjør, men når man er brud skal man gå fint og i akkurat passe tempo ned kirkegulvet. Godt jeg hadde pappa sin arm å holde meg i, og jeg tror vi klarte oss bra. Mamma sa iallefall at jeg bar buketten fint 🙂
Sermonien gikk raskt, og plutselig stod vi der på kirketrappa og kysset. Kone og mann liksom. Her snakker vi voksenpoeng!
Noe av det fineste med bryllupet var når alle gjestene kom ut av kirka og gratulerte oss. Alle var så glade på våre vegne, og vi fikk si hei til alle som tok seg tid til å dele en hel dag med oss. Noen kom til og med hele veien fra Sverige for å feire vår dag! Om jeg ikke visste det fra før, så innså jeg iallefall den dagen hvor mange gode venner og familie vi har i livet vårt. Det er ikke en selvfølge når man flytter fra alle til midtøsten for å prøve lykken!
Jeg får ofte høre at jeg er en positiv person, men det er lett å være positiv når man har så mye i livet å være glad for- just sayin!
I 3 år har jeg vært gift med min beste venn, og når jeg ser bort på mannen som sitter ved siden av meg kunne det like gjerne vært 30 år. Jeg kjenner ham så godt, og han kjenner meg. Han tar meg for den jeg er, og vil mitt beste. I år skal 2 bli til 3, og jeg kan ikke tenke meg en bedre mann i rollen som far til mitt barn.
Takk for 3 fine år Ian- pokker heller, det har jo snart vært oss i 10 år jo!!! Gleder meg til forsettelsen 🙂