Nå er det straks ett år siden Kaia kom inn i livet vårt. For ett år siden så visste vi ikke hvem hun var en gang, og nå er hun jo omtrent hele livet vårt. Det er helt sprøtt å tenke på.
Og jeg har tenkt mye på det de siste dagene. Det er ingen tvil om at julen kommer til å bli annerledes for oss i årene fremover, men denne tiden kommer også til å være ekstra spesielt nemlig fordi det var før jul Kaia kom. Julemusikk har alltid rørt meg, men nå tar jeg jo om mulig enda lettere til tårene. Alt som har med julen å gjøre minner meg om når Kaia var bitte bitte liten og jeg var stappfull av hormoner. Herregud, jeg grein jo hele tiden da, men det har blitt noen tårer nå også (damn you julemusikk), og flere blir det nok.
Glade tårer, for det meste, men samtidig noen litt vemodige fordi jeg holder på å innse at Kaia ikke er en liten baby lenger. Jeg digger jo at hun blir større og får mer personlighet og alt det der, men når jeg tenker på at vi aldri får spedbarnstiden, med henne, igjen, får jeg lyst til å legge meg ned å hulke.
Lille, store jenta vår.