I går fikk vi (nok) en gave til Kaia. Denne gangen var det fra kvinnen jeg trente da jeg fant ut at jeg var gravid, og vi har fått en del drøye gaver altså, men den i går tok nesten kaka.
Disse damene leverer ikke gaver og sånt selv, de sender de private sjåførene sine, og i går kom det altså en mann på døra med kake, en nydelig blomsterbukett og en konvolutt. Han hadde også med en stor eske som han sa var til vasen som blomstene var i. Dette syntes jeg jo var litt rart, men det skulle vise seg at vasen som blomstene stod i virkelig ikke var av den “vanlige” sorten. Nysgjerrig som jeg er googlet jeg merket på esken, og fant ut at vasen var en krystallvase til en verdi av nesten 15 000 norske penger! Herregud.
Jeg snappet om galskapen, og fikk kommentar om at det var så mye fokus på dyre gaver hos meg for tiden. “Det holder vel snart nå?” skriver Anne. Og ja Anne, jeg er helt enig, det holder vel snart nå? For jeg hadde som nevnt sett for meg at vi skulle få gaver til Kaia, men det har jo tatt helt av. Det blir jo forsåvidt ganske spesielt når man har venner og kunder av kongelig bakgrunn, men det er bare å innse at gavekulturen i Dubai virkelig er noe for seg selv.
Så, om det blir for mye fokus på dyre gaver så beklager jeg det. Men jeg kan helt enkelt ikke unngå å reagere. Altså, undertegnede vet jo ikke engang forskjellen på krystall og vanlig glass (jeg har i ettertid googlet det også altså, og det har visst med den kjemiske sammensetningen og lysbrytningsegenskapene å gjøre, FYI), så jeg gjorde jo litt big deal ut av at en vase kunne være så dyr. Og så er det jo som nevnt litt for å kunne huske alt som har skjedd at jeg dokumenterer så mye av det. Tenk å kunne fortelle Kaia når hun blir stor at en kronprinsesse gav henne ett diamantsmykke og skrev et personlig brev til henne med lykkeønskninger liksom! Litt skryting er det jo selvsagt også, jeg skal innrømme såpass. Men jeg håper og tror at de fleste er enige i at det er én ting å skryte av en vase man har fått i gave, enn om jeg skulle kjøpt vasen selv, for så å fortelle dere om hvor dyr og fin den var. Eller?
Ian mener forsåvidt at jeg skal slutte å si at det er drøyt, og sykt, og alt det der, fordi det bare er sånn det er i Dubai. Men jeg tror aldri jeg kommer til å venne meg til dette her ass. Så inntil videre får dere ha meg unnskyldt, og jeg håper ikke dere ser på meg som ett dårligere menneske av den grunn 😉
…ok. I det jeg skulle trykke publiser på dette innlegget så kommer Ian hjem fra jobb med enda en gave til Kaia. Så nei, det holder tydeligvis ikke nå.
Åh, lol.