Ammer du?

Dette spørsmålet har jeg fått så mange ganger nå at jeg like gjerne kan ta det i plenum. For nei, jeg ammer ikke lengre, og jeg hadde løyet om jeg sa at det ikke gjør meg litt trist.

Jeg hadde ikke tenkt å amme helt til Kaia selv kunne ta frem puppen liksom, men jeg hadde håpet at jeg i alle fall skulle kunne gi henne morsmelk frem til hun var ett år. Da hun var rundt 5 måneder begynte det å bli skralt i meierihylla (les: jeg hadde lite melk), og jeg måtte spe på med litt morsmelkerstatning. Jeg prøvde alle triks i boka for å øke produksjonen, men ingenting nyttet. Jeg fikk også menstruasjonen tilbake rundt denne tiden, så det var jo ikke som at det hjalp, sånn hormonellt sett. Til slutt ville Kaia helt enkelt ikke ha pupp, og det var som om hun ikke visste hva hun skulle gjøre med den når jeg la henne til brystet.

I starten var jeg kjempelei meg for dette, og det gjør meg litt trist ennå. Jeg fikk liksom ingen closure. Plutselig var det bare slutt, og jeg rakk ikke å gå lei en gang. Jeg trodde jeg skulle komme til ett stadie der det skulle bli en befrielse “å slippe” å amme, men dit kom jeg altså aldri. Nå når jeg tenker tilbake er det som om jeg nesten ikke husker hvordan det var å amme engang, så kanskje jeg har fortrengt det hele på en måte.

Ammingen gikk bra fra første stund og Kaia fant veien til puppen innen ett kvarter etter at hun kom til verden. Hun tok brystet bra, og jeg hadde aldri så mye som en øm brystvorte. Så egentlig skal jeg jo bare være glad for at det gikk som det gikk, og for at jeg fikk fullamme i 5 måneder i alle fall. Det er jo mange som ikke får amme i det hele tatt, så jeg skal vel egentlig ikke klage for mye på at jeg ikke fikk bestemme selv når jeg skulle slutte.

Men, som sagt, det gjør meg litt trist, og jeg kan ikke noe for det.



Takk for tilbakemelding på den nye layoten forresten! So far so good tror jeg 😉

Ha en fin søndag!

#ammeslutt #amming

© 2019 By Inger in Dubai

  • Grey Instagram Icon
  • Grey YouTube Icon
  • Grey Facebook Icon
Inger in Dubai Logo 1.png