Vi skulle i skrivende stund ha sittet på flyet hjem fra Portugal, men ferien vår, og hele livet vårt, ble brått snudd på hodet da pappa fikk hjerneslag for to uker siden.
Jeg har en million tanker i hodet, samtidig som at hodet føles helt tomt. Vi har vekslet mellom bunnløs sorg, og håp og tro om at det vil gå bra. En helt forjævlig berg og dalbane av følelser.
Heldigvis var vi alle samlet i Portugal da det skjedde, men jeg kan ikke la være å tenke at om dette først skulle skje, så hadde det jo vært så mye bedre om det skjedde i Norge. Men, det det beste hadde jo vært om det ikke skjedde i det hele tatt, så de tankene prøver jeg å skyve unna.
I helgen ble han endelig fløyet til Norge i ambulansefly, og det hjalp for oss alle. De ville selvsagt hjelpe så godt de kunne på sykehuset i Portugal, men å komme til Norge, og de vennlige, trygge sykepleierne og legene her, var som å komme til himmelen i forhold. I Portugal fikk vi ikke være hos ham hele tiden, og kunne bare gå inn til ham en om gangen, og alt var ukjent og fremmed. På sykehuset her hjemme får vi være hos ham dag og natt, og vi får svar på alle spørsmål vi måtte ha. I alle fall de som kan besvares.
Vi har vært flinke til å løfte hverandre opp, gjøre vanlige ting og være litt normale innimellom, og har bestemt oss for å ikke ta noen sorger på forskudd. Men fy faen, dette er vondt.
“At the end of the day all you need is hope and strength. Hope that it will get better, and strength to hold on until it does”