Sorry at vi bor så langt vekke!

Vi trives i Dubai, det er ingen tvil om det, men når jeg må se to triste besteforeldre si hadet til sitt eneste barnebarn fordi vi har valgt å bo i en ørken, så brister hjertet mitt litt og jeg får vondt inni meg for at vi bor så langt fra hverandre.

Det har alltid vært trist når mamma og pappa reiser fra Dubai, men etter at vi fikk Kaia gjør det om mulig enda vondere. Jeg pleier å synes mer synd på meg selv som blir igjen, enn på de som må reise. De har turen hjem til å fokusere på og distrahere dem, mens jeg må våkne opp til ett tomt gjesterom der bare tøflene står igjen ved siden av senga. Men i kveld syntes jeg mest synd på mamma og pappa. Da de stod ved sengen for å si hadet til en sovende Kaia hadde jeg mest lyst til å legge meg ned å hulke. Jeg får være med Kaia i morgen, og dagen etter det, og dagen etter det, mens de må nøye seg med Skype frem til desember. Og det er jo bare ikke det samme!

Jeg gruer meg til i morgen, og til å finne en seng uten mormor og morfar i, men jeg har Kaia og Ian, så det skal jo gå bra. Det er bare veldig, veldig trist.


0 views0 comments

Recent Posts

See All