Som mor så datter?

Jeg la nettopp ut en post på Instagram fra burgerfrokosten vår med en caption noe ala “ikke vær redd for karbohydrater”. Typ. Og det fikk meg til å tenke på noe jeg har hatt lyst til å skrive om en stund, så siden både den store og den lille sjefen min sover as we speak, kan jeg prøve å få satt ord på tankene mine.

For noen helger siden var vi på JBR og spiste burger til middag. Kaia var sur og gretten, og jeg og Ian var sultne, så det var heller anspent enn idyllisk stemning, men jeg la ut en snap av burgeren likevel. Den smakte magisk!

Dagen etter var vi på stranden, og siden vi begge hadde lyst til å trene gjorde vi det på tur. Jeg først, mens Ian og Kaia lekte i sanden, og så Ian mens jeg prøvde å få Kaia til å ta en lur i vognen. Jeg snappet selvsagt litt fra intervalløkten også. Jeg kan tulle med at “if it’s not on Instagram it didn’t happen”, men må jo bare innse at det har blitt helt naturlig for meg å dele de fleste treningene mine på SoMe. Da fikk jeg en snap tilbake fra ei som skrev “of course u run first thing in the morning after having a burger”. Og jeg bare: “the first thing I had this morning was pancakes, but whatever”, for jeg kjente meg smålig fornærmet over at hun insinuerte at det var bare derfor jeg løp. For å kvitte meg meg burgeren liksom.

Jeg kan godt innrømme at jeg forventer en økt med bra trøkk om jeg har ladet opp med mye mat på forhånd, men da blir det i så fall en bonus. Det er ikke derfor jeg trener. Sånn “straffetrening” har jeg faktisk aldri drevet med.

Når det er sagt skal jeg heller ikke legge skjul på at jeg fint kan legge inn en liten bonusøkt før vi f.eks skal i selskap, brunch eller en annen tilstelning der jeg vet jeg spiser mye mer enn vanlig, men anser ikke meg selv som verken treningsnarkoman eller spiseforstyrret av den grunn. Men, det er garantert noen som er uenig med meg i akkurat det. Og det leder meg til poenget.

Mamma har alltid sagt at det du vet med deg selv er det viktigste, ikke hva alle andre tror, og jeg prøver så godt jeg kan å ikke bry meg så mye om hva andre måtte tro og tenke om meg. For det viktigste er jo faktisk hva jeg tror og tenker om meg selv. Men så er det jo også lett å bli blind på seg selv. Tenk om jeg bare har “hjernevasket” meg selv til å like å trene liksom? Altså, på ett eller annet nivå har jeg jo det, det er jo mye mer behagelig å sove enn å løpe 4 minuttere for eksempel, men dere skjønner forhåpentligvis hva jeg mener.

For å unngå at jeg lurer meg selv til å tro at jeg er sunnere enn jeg egentlig er har jeg begynt å tenke som følger: er min livsstil så sunn at jeg hadde vært okei med at Kaia kopierte den? Hadde jeg vært okei med at hun trente så mye som jeg gjør, og spiste så sunt, og usunt, som jeg gjør? Ville jeg at hun skulle tenke sånn om sin kropp som jeg tenker om min? Det er ikke all day everyday at jeg kan svare ja på disse spørsmålene, men for det meste kan jeg det, og det er en god følelse.

Hva med deg? Lever du et liv du hadde vært okei med at noen du er glad i kopierte?

1 view

© 2019 By Inger in Dubai

  • Grey Instagram Icon
  • Grey YouTube Icon
  • Grey Facebook Icon
Inger in Dubai Logo 1.png