Snap out of it!

Jeg tror seriøst jeg var litt i koma etter DFC altså. I går kjente jeg meg jo nærmest deprimert mesteparten av dagen, og så som nevnt ikke lyst på min treningsfremtid. Kroppen trengte jo litt hvile etter en svært slitsom treningsperiode, men det var det at jeg oppe i hodet mitt på ingen måte kunne se for meg at jeg gikk inn i gymmet for å trene som skremte meg. Det var helt enkelt ingen futt i meg, og mens jeg så de andre jentene fra DFC’en poste om sine treningsøkter, satt jeg der bare..

Men, så fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle løpe litt. Bare litt rolig jogging på mølla noen minutter (jeg holder jo sjelden ut lenge på mølla om jeg bare skal jogge- det er jo dritgørr og altfor lett å bare skru av knappen). Det må ha vært ett tegn fra oven, for jeg fikk ikke igang tredemølla vår. Før jeg rakk tenke meg om sa jeg til Ian at jeg stakk ut, og da jeg tok de første stegene i “frisk” luft kjente jeg bare “ååååhhh jaaaaaaaa”, så føkkings digg det var!!! Den planlagte lille joggeturen ble dermed  fort til 10 km mens solen gikk ned. Jeg gikk fra å være treningsdeprimert til å få en god dose runners high, og det føltes så godt, så godt 🙂

I dag ble forsåvidt treningsfri igjen da, men ikke fordi jeg ikke orket, men helt enkelt fordi jeg ikke fikk tid. Og det er jo helt greit.

Ladies and gentlemen, I think I’m back 😉