Ok, dette innlegget har fokus på kropp og tanker rundt det. Så for deg som allerede synes det er for mye av sånt i media beklager jeg, men jeg har tenkt på dette en stund nå og føler helt enkelt for å sette ord på tankene.
Jeg får ofte høre at jeg har ett så sunt forhold til kropp og mat og trening og sånt, og det er jeg egentlig enig i, men det å være gravid har likevel satt ting litt i perspektiv for meg.
Jeg fikk den første virkelige tankevekkeren da vi skulle til København for å se Crossfit Regionals. Jeg har som nevnt nesten 8000 bilder på mobilen, og når jeg kjeder meg uten tilgang på WiFi så rydder jeg ofte i disse bildene ved å slette unødvendige selfies og bilder av kaffekopper. Ja, dere så jo selv på #selfiesunday hvordan ståa er; selfies og bilder av meg selv i speilet etter treningsøkt, eller i truse og BH en dag jeg har følt at kroppen har sett ok ut.
Jeg forstår om noen synes at det er forferdelig narsessistisk, selvopptatt og ikke minst usunt å ta slike bilder av seg selv, men so be it. Jeg gjør det, og føler meg ikke skadet i hodet av den grunn. Jeg tør til og med påstå at jeg ikke er alene om å gjøre det. Det er gøy å ha slike bilder å se tilbake på, men da jeg bladde gjennom bildene på flyet gjorde det meg litt trist. Jeg ble ikke trist fordi jeg nå ikke ser ut på samme måte; det finnes ikke antydninger til magemuskler på magen min lenger, armer og skuldre har fått ett godt lag fett, og på rumpe og lår ligner huden mer en appelsin enn fersken liksom. Mer fylde i kinnene har jeg også fått gitt, og der manglet det absolutt ingenting fra før. Men det er greit. Det er en del av å være gravid.
Det som gjorde meg lei meg var at jeg ble påminnet om hva jeg tenkte og syns om kroppen min før jeg ble gravid. Jeg var ikke fornøyd. Eller, det blir feil å si egentlig, for jeg var jo for det meste fornøyd altså. Men likevel var jeg så altfor flink til å finne feil og påpeke det jeg skulle ønske var annerledes, i stedet for å være fornøyd med alt som faktisk var bra. Jeg kunne se ett bilde, som med mine nåværende gravide øyner er helt perfekt, sammenligne det med ett tidligere bilde der formen var hakket bedre, og dermed ikke være 100% fornøyd med det aktuelle bildet.
Da vi var i Bali fant jeg ett godt eksempel på dette i det fancy kameraet vårt. Der var bilder fra da jeg og Ian hadde en helgetur til RAK, og bildene under postet jeg ikke fordi jeg ikke synes kroppen min var fin nok. Med fare for å høre ekstremt selvgod ut; what the actual fuck!? Jeg så jo amazing ut! Sorry ass, men kroppen min var fin den! Og jeg sier ikke at jeg ikke synes kroppen min er fin nå altså, det er ikke det som er poenget. Poenget mitt er at jeg for pokker ikke kunne innse at jeg faktisk så ganske alright ut, i stedet for å fokusere på at skuldrene ikke var så definerte som de skulle ha vært, eller at magen ikke var flat nok. Nå som kroppen er en helt annen ser jeg jo galskapen i det, og det er bare så synd at man ikke skal sette pris på hva man har før det er borte liksom. Det skulle tydeligvis en gravidmage til for at jeg skulle innse at magen min var helt fin som den var.
Det er ikke sikkert dere tar poenget mitt med denne posten, og jeg håper jo ikke at take home messagen dere sitter igjen med er at jeg ikke var fornøyd med hvordan jeg så ut før, for det var jeg jo absolutt mesteparten av tiden. Jeg ser bare nå at jeg faktisk burde ha vært fornøyd hele tiden- ferdig snakka.
Kroppen min gror en ny liten person helt av seg selv- den er føkkings amazing og jeg skal gjøre mitt aller beste å aldri tenke vondt om den igjen!
Peace up, A-town.
Comments