Så heldig at jeg blir redd

I går tilbrakte jeg største delen av dagen på en solseng på Al Qasr hotell, og jeg fikk virkelig kjent på hvor heldig jeg er. Ikke nødvendigvis fordi jeg fikk sole meg i 30 grader på ett luksushotell (selv om det var greit digg det også altså!), men fordi jeg virkelig har så mye å være takknemlig for i livet mitt.

Jeg har Ian, mamma og pappa, storebror, onkler og tanter. Jeg har gode venner og ett trygt hjem. Jeg spiser meg mett hver dag, og har penger til å kjøpe det jeg ellers trenger i livet. Og nå har vi også Kaia. Den beste jenta på jord. Hun er frisk og glad og gjør meg lykkeligere enn det jeg trodde var mulig.

Og jeg er lykkelig. Noe så inn i granskauen happy faktisk! Men jeg blir også redd. Når skal det gå skeis for meg liksom? For er det virkelig lov å ha det så bra som jeg har det?

Ian sier jeg er helt bak mål når jeg tenker sånn. Vel, han bruker jo ikke akkurat det uttrykket, men dere skjønner hva jeg mener. Og jeg er enig med ham egentlig, men kan likevel ikke for at jeg tenker som jeg gjør.

Jeg er nok generelt sett flink til å se glasset som halvfullt i stedet for halvtomt også da, og i dagene fremover må jeg være ekstra flink til det. Mamma og pappa reiser nemlig hjem til Norge i kveld, og jeg vet at det kommer til å bli helt jævlig. Kanskje det å savne dem så at det gjør vondt i sjelen er min yin til all yangen (..eller noe sånt..)?

Uansett, jeg får si som Ian: til den som har delt ut kortene til livet mitt: TAKK


1 view0 comments

Recent Posts

See All