Min fødselshistorie

I dag er det en uke siden Kaia Isabella kom til verden. På en måte har uken fløyet forbi, men på en annen måte føles det som den siste uken har vart et helt liv. Kanskje er det fordi livet vårt ble forandret for alltid sist torsdag?

Så hva passer vel ikke bedre denne throwback thursdayen enn å fortelle om fødselen? Mulig dette blir litt for detaljert for enkelte, så det er helt lov å scrolle forbi altså. Men å gi liv til ett barn er jo det største jeg har opplevd, så det er like mye for min egen del at jeg skriver ned dette.

Husker dere kanskje innlegget jeg la ut sist onsdag med det jeg håpet var aller siste progresjonsbilde? Vel, ca 30 minutter etter at det bildet ble postet var det som at jeg tisset i den prikkete trusa. Bare at det var ikke tiss. Eksakt hva det var vet jeg ikke, men ikke lenge etterpå kom den såkalte slimproppen, og jeg kjente at jeg virkelig begynte å bli spent. Google fortalte at det kunne ta lang tid mellom det at slimproppen gikk og start av fødsel, men det var i alle fall mer action enn jeg hadde hatt så langt!

Jeg hadde mye kynnere den dagen, og i ett-tiden natt til torsdag fikk jeg min første ri. Jeg var usikker på om det faktisk var det som skjedde, men vi begynte å ta tid mellom hver, og varighet. Det var ca 10 minutter mellom hver ri gjennom hele natten, så jeg slumret litt av innimellom. Jeg hadde lenge lurt på om jeg kom til å være i tvil om det var rier jeg hadde eller ikke, og i starten var jeg som nevnt litt usikker, men etterhvert begynte jeg å kjenne igjen smerten. Det var som en bølge av vondt ubehag som startet i korsryggen, og deretter spredte seg frem til mage, bekken og underliv. Det var vondt, men jeg husker jeg sa til Ian at det var utholdelig.

I 10-tiden torsdags morgen begynte riene å komme oftere, og det var 5-6 minutter mellom hver. Ian ringte til legen og spurte om det var på tide å dra inn til sykehuset, og hun sa at det kunne vi gjøre.

Jeg hadde jo allerede pakket bagen egentlig (jeg brukte forresten ikke halvparten av det som var i den en gang!), men la oppi de siste toalettsakene, og så dro vi til sykehuset.


Jeg hadde 3 cm åpning da vi kom inn (jeg tror det var i 11-12 tiden men skal bekrefte med Ian), og de sa til meg at jeg kunne dra hjem dersom jeg ville. På det tidspunktet var riene så sterke og hyppige at jeg ikke kunne tenke tanken å sette meg i bilen igjen, så vi bestemte oss for å bli.