Ok. Jeg må bare få avklare noe som jeg tenkte på mens jeg var ute på løpetur i morges. Da jeg skrev i går at jeg hadde vært flink og trent hver dag på ferie, så betyr selvsagt ikke det at man må trene hver dag for å være “flink”. Det var ikke det jeg mente, og jeg burde kanskje ha ordlagt meg anderledes.
For jeg trener ikke bare for å være flink. Jeg trener for at jeg liker følelsen trening gir meg. Jeg liker å føle meg sterk og kjenne at jeg ikke trenger Ian sin hjelp til å løfte en tung koffert opp i hattehyllen på flyet. Jeg liker å kunne kaste Kaia opp i luften så mange ganger at hun ler så hun hikster. Og jeg liker å kjenne at jeg kan ta i ett tak på trening uten å gå helt i kjelleren etterpå. Og så blir jeg jo glad av å trene! Å få lov til å starte dagen med en treningsøkt i strålende sol ser jeg på som en skikkelig luksus. Nå har jeg både tid, og god hjelp med Kaia til å trene, så å ikke ta utnytte av situasjonen ville jo bare vært tullete.
Men hallo, jeg får jo mestringsfølelse også, og føler meg selvsagt flink når jeg trener. Jeg ville bare poengtere at det ikke bare er derfor jeg gjør det liksom 😉
Som i dag for eksempel. Jeg løp ut uten å engang si det til Snapchat, og løp hverken fort eller kjempelangt. Det blir kanskje litt selvmotsigende nå når jeg forteller det til dere, men jeg håper dere skjønner greia. Jeg løp fordi jeg synes det er digg, og fordi jeg er heldig som har anledning til å løpe, og har en frisk kropp til å løpe med.
Jeg er forsatt skeptisk til hundene som finnes i høgget her, så jeg løp mot hovedveien der jeg tenkte sannsynligheten for løse hunder var mindre. Ikke på motorveien altså, det bare klang bra i overskriften 😉
Jeg løp helt enkelt til klokka sa at jeg hadde løpt 4,5 km, snudde, og løp tilbake samme vei. Det blir jo ikke den mest spennende løperunden, men jeg fikk da i det minste solt begge skuldrene 😀
God helg partypeople! Snaiks
Comments