Det var egentlig intervaller jeg hadde lyst til å gjøre da jeg stakk opp i 38ende i dag for litt løping. Håret måtte vaskes, and y’all know the rest 😉 Men mens jeg varmet opp kjente jeg at det heller fristet med litt langkjøring, så jeg satte mølla på 12km/t og bestemte meg for å løpe så lenge Kaia sov. I tilfelle hun plutselig skulle sove dritlenge sa jeg til Snapchat (for da er det liksom out there) at jeg skulle stoppe etter 10 kilometer.
Åh lol. Den der logikken min altså. Det var en ok plan i teorien, men jeg glemte jo av en knøttliten detalj som er at jeg ikke har løpt mer enn 40 minutter siden mai i fjor, og attpåtil har vært høygravid med bekkenplager, samt født ett barn i mellomtiden! Som i går da jeg ville grine fordi 80 kilos knebøy var døden så må jeg minne meg selv på at man ikke automatisk kan hoppe tilbake der man engang var. Jeg vet jo egentlig dette svært godt, men glemmer det tydeligvis av i ildens hete av og til 😉
Ingen fare, Kaia våknet etter 30 minutter hun, og da var jeg ganske så sliten. For å gjøre vondt verre hadde jeg jo dradd tempoet til 12,5km/t jeg (seriøst, hva skjedde med logikken?), så jeg fikk etterlagt 6 kilometer i alle fall. Skal jeg klare 10 kilometer må denne frøkna være litt mer ydmyk med tempoet gitt!
Men, sett bort fra at føtter og tåballer er såre, gav det mersmak, så jeg prøver snart igjen 😉
Snaiks 😀
Comments