Jeg skulle egentlig skrive om dette for noen uker (!) siden, men må nok bare innse at jeg for lengst har mistet flyten her inne. Foruten treningsloggføringen min da- der er OCDen for sterk til at jeg klarer å la være 😉
Men ja, julaften kom tidlig i år. Og da tenker jeg ikke på posen med Skumtomter jeg trykket i trynet i går kveld. Julefølelsen kom allerede da vi var hjemme i Norge nå i oktober.
Da jeg sist så pappa før vi dro tilbake til Dubai måtte jeg støtte ham opp i ryggen når han satt på sengekanten. Nå både reiser han seg på egenhånd, og går med krykke liksom! Riktignok med skinne på foten og sikkerhet i at noen går ved siden av ham, men likevel en helt utrolig fremgang. Han har fortsatt en lang vei å gå, men dette går så absolutt i riktig retning.
Det går ikke engang an å forestille seg hvor tøft han har det. Han, som tok pullups, bulgarske splittbøy med ekstra belastning og tresifret i markløft, trener nå på å stå oppreist og å sette den ene foten foran den andre! Et setback som kunne vært nok til å ta motet fra den beste. Jeg er så takknemlig for at han kjemper, og er så ufattelig stolt av pappaen min!
De to helgene vi var hjemme fikk han komme hjem, og sov i sin egen seng for første gang på flere måneder. Å kunne spise, se på tv og bare være sammen uten å være på et sykehus gjorde så godt for oss alle, og det føltes på skikkelig ut som at det var selveste julaften.
Hjemturen vår i desember er booket, og jeg gleder meg allerede til jeg får se mamma og pappa igjen. Jeg kjenner jeg omtrent forventer at pappa skal ha gjort fremskritt til da, og det skremmer meg litt. For det er jo absolutt ikke garantert. Og så føler jeg meg feig som får dra tilbake til Dubai og leve et vanlig liv, mens de der hjemme har en hverdag som kun dreier seg om opptrening og alle utfordringene det medfører. Jeg har innsett at jeg aldri blir kvitt den dårlige samvittigheten, men vet at som med alt annet i hele denne situasjonen, så går det seg til på et vis.
Flinke, sterke pappa.