I min verden er det forskjell på å løpe og å jogge. Forskjellen utgjøres av motivasjon eller “årsak” (i mangel på bedre ord), og selvsagt av tempo. Noen ganger vil jeg slå min egen tid og konkurrere med meg selv, mens andre ganger, som i går, ønsker jeg litt #metime med lydboken og bryr meg ikke så mye om det går fort eller sakte.
I gamledager gikk jeg gjerne ut med intensjon om å “brenne kalorier”, og både lærere og bøker fortalte meg da at slow and steady var beste fremgangsmåte. Ikke særlig spennende med andre ord. Det var ikke før jeg begynte å løpe for komme gjennom den planlagte runden så fort som mulig jeg virkelig begynte å sette pris på denne treningsformen. Løpingen fikk liksom mer mening, og jeg vet ikke med dere, men jeg motiveres i alle fall av å se at jeg blir bedre.
Når det er sagt føles det noen ganger som at denne innstillingen har tatt en liten helomvending. Jeg tror nok aldri at jeg kommer tilbake dit at jeg trener kun for å brenne kalorier, men det å konstant jage etter å forbedre sin egen tid kan noen ganger gjøre meg mindre motivert. Jeg er “redd” for å ikke prestere bra nok liksom. For en person som for tiden trener mest for “å ha trent” og for godfølelsen etterpå så blir jo det litt tullete. Derfor bestemte jeg meg for at de neste løpeturene her i Portugal skal jogges, dvs sakte tempo uten noe prestasjonsjag. Noen ville nok kalt det active recovery, men hey, jeg er ingen atlet. Jeg er bare en mamma som blir glad om hun får røre litt på seg hver dag, så jeg kaller det en fullverdig treningsøkt.
Snaiks 🙂