Jeg får ofte spørsmål om hvor ofte jeg trener, og jeg er nok litt flink til å se sånne spørsmål som kritikk, at folk spør fordi de synes jeg trener for mye liksom. Og noen er jo faktisk sånn, insinuerer at jeg overtrener og ikke gjør “det som er best for Kaia” når jeg tar henne med meg i gymmet. Til sånt får jeg mest lyst til å svare med ord som ikke egner seg på trykk, men så er det nok en bitteliten del av meg som er litt enig også siden jeg i det hele tatt bryr meg om kommentarene. For jeg kan ærlig innrømme at det ikke er alltid Kaia har det dritgøy mens jeg trener, men likevel fortsetter jeg. Hvorfor? Det er jo ikke sånn at jeg på død og liv må trene!
Vel, greia er helt enkelt at jeg kjenner at det gjør meg så godt, og jeg blir oppriktig glad av den der berømte fysiske aktiviteten. Det er mulig det er ønsketenkning fra min side, men jeg tror virkelig at det ligger noe i uttrykket happy mom, happy kid.
Som i går for eksempel. Kaia velsignet oss alle med å sove til klokken ni, men det betydde jo at hun ikke var trøtt for å ta sin vanlige hvil midt på dagen, og når den utgikk resulterte det i en stykk dritsur Kaia. Lunta mi ble også kortere etterhvert, så mens Kaia hang mitt med mamma så jeg mitt snitt til å stikke bak huset for å “turn the frown the other way around” med ei litta treningsøkt. Og det hjalp! Kaia var riktignok fortsatt sur og trøtt da jeg var klar, men det var ikke jeg, og dermed var jeg bedre rustet til å håndtere hennes humør. Som sagt synes hun nok ikke alltid det er like gøy at jeg trener, men jeg tror absolutt at hun merker forskjell på sinnsstemningen min etter at jeg har fått min daglige dose.
Jeg tror de fleste mødre kan relatere til hvor godt det føles å gjøre noe for seg selv i en hverdag der det meste dreier seg om kidsa, og det er nettopp sånn #metime trening er for meg.
Så for de som lurer trener jeg når jeg har tid og energi. Noen uker blir det 6 økter, andre uker 3, og de aller fleste øktene er korte selv om det ikke nødvendigvis betyr at jeg gjennomfører de på kort tid (ref. gårdagens totimerslange quickfix). På en måte er det lettere å få trent nå enn før siden jeg sjelden vet når neste treningsanledning byr seg. Det betyr at om jeg har mulighet til å trene så bare hopper jeg i det liksom, det er ikke så ofte spørsmål om jeg har lyst. Kan jeg trene så trener jeg, typ.
Så ja, da vet dere deeet 😉
Gudd nait!
PS! Herregud, TO blogginnlegg på en dag- hva skjer?!