I dag fikk jeg en fin mail (vel, strengt tatt tikket den nok inn for ett par dager siden, men jeg er ikke så flink til å sjekke mailen i helgene- litt med vilje egentlig). Sååå, jeg leste en mail i dag, og satt igjen med tårer i øynene.
Tenk deg at du skriver en fin melding til en person du setter pris på og som du synes er ganske ok. Og så kan du multiplisere de lovordene du ville ha brukt med tjue! Og dette er fra en person jeg aldri har møtt engang.
Avsenderen lurte på hvordan jeg alltid klarer å være så positiv til alt, og hallo, man kan jo lure på hvordan det går an å ikke være positiv når dagen starter på denne måten, men ja, spørsmålet fikk meg jo til å tenke.
Faktisk kan jeg være enig i at jeg jevnt over er en positiv person, men gudene skal vite at jeg kan rulle fort ned også! Og stresse. Oftest over småting. Takk kjære Gud i himmelen for at jeg har en mann som er hakket mer tålmodig enn meg sier jeg bare. Og i tillegg er han flink til å sette ting i perspektiv. Jeg vil påstå at jeg er flink til å gjøre det samme selv, men noen ganger er det ganske ok at noen andre minner en på det også. Og noen ganger trenger man en real reality-check for å forstå hvordan ståa er.
Jeg husker godt en episode som skjedde da jeg og Ian bodde i Stockholm. Det var helg, vi skulle på kino og Ian hadde kjøpt bilettene. Da vi kom frem til luken for å hente ut billettene viste det seg at billettene Ian hadde kjøpt var for dagen før. Jeg ble selvsagt sur og lot nok Ian forstå at det var ham jeg var sur på i samme slengen. Da vi satt på t-banen på vei hjem kom det inn en gutt på vår alder som satte seg ned foran oss. Han trykket på mobilen sin med en hånd som var svært deformert, med kun en tommel og en pekefinger. Da begynte jeg å grine. Jeg fikk så utrolig dårlig samvittighet for at jeg kunne bli så sur for en liten filleting som to tapte kinobilletter, når det helt klart finnes folk som har virkelige ting å klage på!
For det kommer jo egentlig helt an på innstillingen. Han gutten hadde det sikkert helt fint han- helt til en fremmed jente begynte å grine da hun så ham that is. Jeg mener, skulle han gå rundt resten av livet å være sur fordi hans hånd var annerledes enn alle andres, eller skulle han gjøre det beste ut av the hand he was dealt (pun intended..)?
Jeg kan for eksempel velge å være trist og lei meg for at jeg ikke får klemme mamma like ofte som jeg skulle ønske siden vi bor så langt ifra hverandre, eller så kan jeg være takknemlig og glad for at jeg har en mamma som jeg er så glad i at jeg ville hatt henne i en miniversjon i lommen hele dagen om jeg kunne. Jeg velger å fokusere på det siste. Det gjør helt enkelt hverdagen min lettere! Are u guys with me? Vi snakker liksom om å se glasset som halvfullt istedet for halvtomt og alt det der.
Så nå skal jeg istedet for å være misfornøyd med at jeg ikke kom meg i seng til klokken 10 som ønsket, iallefall være fornøyd med at jeg ser ut til å klare å være i loppekassen før elleveslaget 😉
Håper dere har hatt en fin helg flotte mennesker, og ønsker dere en topp uke!
Stor klem fra meg 🙂
Comments