Jeg har vært litt frem og tilbake på om jeg skulle blogge om det faktum at jeg har klippet av meg halve håret, og kom frem til at jeg skriver om så mye uvesentlig allerede at det må være innafor å nevne dette også uten at noen synes jeg er i overkant jålete eller selvopptatt. Og bare så det er sagt; dette blir et (overraskende langt) innlegg om hår og sånt, og jeg blir ikke fornærmet om du ikke gidder å lese 😉
For i går klippet jeg meg altså kort. Jeg hadde kort hår nesten alle de 5 årene vi bodde i Stockholm, men sluttet å klippe det da Ian fridde i 2010. Jeg måtte jo ha langt hår til brylluppet si! Deretter har håret mitt vært langt, og jeg har trivdes med det. Da jeg hadde kort hår måtte jeg føne og style det mye mer, mens langt hår bare kan settes i en hestehale og så trenger man ikke tenke så mye mer på det.
Håret mitt har egentlig alltid vært ganske tykt og sunt, men det endret seg drastisk etter at jeg ble mamma. Jeg mistet mye hår da jeg ammet, men det var da jeg sluttet å amme håret virkelig ble tynt. For ikke å nevne vikene. Nå er jo vikene på vei tilbake igjen, men det er jammen ikke bare fryd og gammen det heller. Jeg har en meget uønsket pannelugg på gang for å si det sånn.
Langt hår er fint, men tynt, langt hår er jeg ikke fan av. Likevel har jeg gått rundt med nettopp det lenge nå. Delvis fordi det er praktisk i den forstand at jeg enkelt kan få det vekk med en hestehale, og litt for at jeg ikke har våget å klippe det. Jeg har vel tenkt på kort hår i over et halvt år nå, men ikke fått ut fingeren.
For noen uker siden kjente jeg plutselig at jeg bare måtte gjøre det. Jeg vurderte nesten å ta kjøkkensaksa fatt og klippe det selv så hastverk fikk jeg! For at jeg ikke skulle ombestemme meg i siste liten fortalte jeg de rundt meg om planene mine slik at det skulle være vanskeligere å backe ut om jeg fikk kalde føtter.
Trikset var å vente til håret mitt var så dritt at det uansett ikke kunne bli værre av å klippe det. Hadde f.eks Treningsfrue eller Funkygine klippet seg kort (begge de hadde vært NYDELIGE med kort hår btw!), så kunne jo de sett tilbake og angret fordi de er totally #hairgoals med sine lange, naturlige lokker, mens jeg absolutt ikke hadde den utfordringen.
Jeg har sett ut som en dass på håret lenge og jeg setter pris på at ingen har bemerket det. Takk.
Så, jeg var altså meget klar for denne forandringen. Jeg skal innrømme at pulsen steg littegrann i det frisøren klippet de første flokene, men jeg er veldig fornøyd med resultatet. Herfra blir det nok bare kortere 😀
Og mens jeg skriver om sånt som er helt uviktig, men litt viktig likevel, så kan jeg nevne at jeg har gitt etter for presset og startet med Instastories. Dermed blir det nok ikke så mye liv på min snapkonto fremover. Tror jeg i alle fall.
Så vet dere det 😉
Snaiks!
Comments