Jeg trenger herved ett nytt uttrykk for “tiden flyr”, for det er rett og slett ikke tilstrekkelig lenger. Tiden. Går. Så. Fort.
Det har altså gått ett helt halvt år siden Kaia kom inn i livet vårt, og når jeg ser hvor mye den lille bylten av kjærlighet har forandret seg fatter jeg jo at det har gått litt tid. Men samtidig ikke. Jeg husker så godt de første nettene hvor jeg knapt sov fordi jeg måtte forsikre meg om at hun pustet, og dagene der vi omtrent ikke gjorde annet enn å se på henne. Da beveget hun seg sakte og forsiktig, nå er det en aktiv og nysgjerrig liten krabat jeg har i armene.
Men det er ikke bare Kaia som har forandret seg det siste halve året. Jeg har definitivt også forandret meg. Egentlig har jeg vel alltid vært flink til å ikke bry meg så mye om hva andre tenker om meg, men nå bryr jeg meg i alle fall enda mindre. Jeg er blitt mye flinkere til å si ifra hvordan jeg vil ha det og hva jeg føler, uten å være redd for hva andre skulle tenke om akkurat det. Nå høres det jo ut som at jeg har gått hen å blitt frekk og greier, men det er ikke det jeg mener. Det er bare det at det er lettere å gi litt F så lenge det viktigste er i orden; at Kaia har det bra.
Takk kjære Gud for at jeg får lov til å være mammaen til denne lille blidfisen. Bring on the next six months!
Comments