Ehm jo! Det gjør det! Og jeg fikk høre mange av dem (eller egentlig ca samme spørsmål bare i ulike varianter) da jeg var hjemme i Egersund. Det var riktignok ikke til meg spørsmålene ble stillt, de var rettet til mamma og pappa.
“Er det ikke vondt når de bor så langt borte?”, “blir det ikke trist når de reiser?”, “det er jo ikke det samme med Skype”. Altså snakk om å state the fucking obvious!!! Jeg tror det er svært få besteforeldre som skulle ønske at de bodde langt unna barnebarna sine liksom, og jeg vet jo at personene som sier sånt egentlig ikke mener vondt, men for meg blir det nesten som å strø salt i såret.
Dersom jeg hadde latt meg selv virkelig kjenne på hvor vondt det er å bo så langt fra mamma og pappa, så kunne jeg like gjerne ha lagt meg ned. Men i stedet for å gå rundt å grine hele dagen, prøver jeg heller å tenke på hvor fint vi har det når vi er sammen. Der “vanlige” besteforeldre kanskje får noen timer sammen en ettermiddag eller helg, får vi flere dager, og noen ganger uker, på rad der vi er sammen morgen, middag pg kveld. Sånn skikkelig kvalitetstid der vi har så mye tid sammen at vi kan “sløse” den bort på å gjøre absolutt ingenting. Det er ganske fint å tenke på det.
Det er selvsagt ikke alltid det hjelper å tenke sånn. Det hjelper fint lite med gode minner om kvalitetstid når jeg vil ha en klem av mamma og pappa, eller de vil ha en klem av meg eller Kaia. For nei, det er ikke det samme med Skype. Vi vet det.
Men det hjelper.
Opmerkingen