Den beste frokosten jeg har hatt på lenge

Det var ikke den veldig tilfeldige (les: rester) kombinasjonen av kylling, gulrot, løk, spinat og egg som gjorde at frokosten i dag ble så god, selv om det smakte godt altså. Det som gjorde hele greia så bra var at Kaia åt. Masse. Relatively speaking selvsagt. Hun er jo bitteliten 😉

Men altså, jeg føler til tider at dagen min går ut på å få Kaia til å spise. Jeg forstår jo at jenta spiser når hun er sulten, likevel er jeg frempå med matalternativer omtrent hele tiden, for jeg vil jo ikke at hun skal bli hangry.

Med tanke på min og Ian sin apetitt trodde jeg egentlig “problemet” skulle bli omvendt, at vi skulle måtte stoppe henne i å spise omtrent, men det er altså ikke tilfelle. Hun er alt annet enn storspist den jenta vår. Når det er sagt smaker hun på det meste, og liker de “rareste” ting som brokkoli og erter. Så takk og pris for det. Men det er sjelden at hun spiser mye. Igjen, jeg må minne meg selv om at hun er liten, og at det selvsagt skal være forskjell mellom min og hennes porsjon, men likevel. Jeg ser “alle andre” med middagsglass eller hva det måtte være fremfor en unge, og ungen gaper og svelger, og gjentar. Ingen protest. Sånn har det aldri vært med Kaia. De første bitene går bra, men så må jeg lure resten i henne. Glem den drømmen om å samles rundt middagsbordet (hallo, vi har jo ikke middagsbord en gang!), her spiser vi ofte foran fjernsynet eller med en bok på fanget.

Men i dag spiste hun bedre. Greit nok, jeg distraherte jo henne strengt tatt litt i å la henne mate meg, mens jeg matet henne (og la meg ikke snakke om hvor grapsete denne lille seansen ble!), men jenta fikk i seg både kylling, egg og spinat, og sånt blir hu mor glad av!

Det er flere av dere som har etterlyst et innlegg om barnemat og sånn, men jeg må ærlig si at jeg kvier meg litt for å skrive det. Delvis fordi ståa er som den er, og det er som dere kanskje skjønner ikke så mye matrutiner å blogge om, og delvis fordi jeg føler det blir for personlig rettet mot Kaia. Allerede med dette innlegget føler jeg at jeg deler for mye om henne, og det vil jeg ikke. Samtidig kjentes det som en lettelse å lese innlegget til Rachel Nordtømme og se at alt ikke gikk på skinner der heller- det hjelper å vite at man ikke er alene, noe jeg forsåvidt absolutt ikke tror at jeg er. Men likevel, det ser ut som at det blogginnlegget får vente til Kaia kan blogge om maten sin selv 😉

Snaiks!

#barnemat

© 2019 By Inger in Dubai

  • Grey Instagram Icon
  • Grey YouTube Icon
  • Grey Facebook Icon
Inger in Dubai Logo 1.png