Egentlig burde jeg ha pakket nå, Kaia sover og vi reiser jo til Norge i morgen, men jeg kjente plutselig at det rocket i bloggefoten (eventuelt bloggefingen), og da må jeg smi mens jernet er varmt.
Jeg tok nettopp nemlig ett bilde av meg og Kaia etter en dusj, og i det jeg skulle poste på Instagram slo tanken meg om hvorfor jeg ville poste ett bilde av oss der vi var rene og søte, i stedet for bildet noen minutter tidligere der vi begge var fulle av babybæsj.
Jeg har jo som nevnt ikke hatt så mye på hjertet i det siste. Eller det har jeg jo, men det jeg har på hjertet handler omtrent utelukkende om Kaia. Og når planen min om å ikke poste så mange bilder av henne gikk til helsikke, skal jeg i alle fall prøve så godt jeg kan å holde mitt andre mål, som er å ikke fortelle så mye om hennes personlighet. At hun er en kul og snill unge tror jeg de fleste har fått med seg (;-D), men sånne hverdagslige ting og hendelser som beskriver henne, føles det mye mer naturlig å fortelle til mamma på Skype enn å blogge om liksom. Så når jeg vel skal fortelle om henne blir det derfor fort at jeg fokuserer på det positive. Jeg fikk ett spørsmål om den ungen aldri gråter, og da tror jeg helt enkelt personen som spør burde ha tenkt seg to ganger om. Alle barn gråter! Det er bare ikke min første tanke å finne frem kameraet når hun er lei seg liksom.
At jeg ikke blogger eller deler sånne ting gjør at jeg i noens øyne maler ett såkalt picture perfect av tilværelsen. Og det er jo ikke helt innafor om dagen. Nå skal vi vise hva som foregår #bakfasaden med rotete hjem, mager med bilringer og #nomakeup.
Eller?
Bare så det er sagt, jeg digger de som viser sånt på sosiale medier. Fineste Annema har fått meg til å grine mer enn én gang med sine så brutalt ekte Snapstoryer, og Christina Vukicevic gjorde nok at mange kunne puste lettet ut når hun viste at også toppidrettsutøvere har cellulitter. Men jeg føler jo nesten at jeg får dårlig samvittighet for at jeg har det så bra. Jeg har cellulitter på rumpa jeg også altså, og poster minst like mange bilder der jeg er usminket, rødsprengt og svett i trynet, som jeg poster bilder der jeg har på mascara. Det gjør meg heller ingenting å fortelle at jeg etter fødselen ikke klarte å drite på 4 dager, at jeg føler meg som en dårlig datter som bor så langt hjemmefra når mine foreldre endelig har fått ett barnebarn, at jeg utsatte Kaia for unødvendige kjemikalier gjennom å ta henne med til frisøren fordi jeg ikke hadde barnevakt, men likevel “måtte” fikse håret, og at jeg har så mye separasjonsangst at jeg knapt klarer å slappe av mens Ian er alene med sin egen datter.
Samtidig føler jeg ikke at det er min oppgave å utlevere meg selv på den måten for at andre skal føle seg bedre. Jeg kunne ha fokusert på sånne ting, men hvorfor? Det er jo ikke det som opptar hverdagen min, og det er jo bare tull å f.eks klage over at rumpa henger mer enn før når Kaia har det bra. Fordi jeg ikke deler alt det negative betyr jo ikke at det jeg deler er falskt, eller at jeg ikke er ekte. Ja, jeg velger den beste av 20 selfies jeg som alle andre, men det er jo fortsatt mitt tryne. Jeg er helt med på at noen mener det blir ett skjevt bilde av virkeligheten, og det har man lov til å mene. Akkurat som jeg har lov til å mene det motsatte.
Nå skulle jeg gjerne ha slengt opp ett bilde av en rotete leilighet, men det er helt ryddig her! Delvis fordi å gå rundt å rydde med Kaia i Babybjørnen er noe både hun og jeg liker, og når jeg bretter og henger opp klær er det underholdning for henne. I tillegg er jeg velsignet med en maid som vasker leiligheten hver uke. Så den type bak fasaden får jeg spare til Kaia begynner å rote på skikkelig. I mellomtiden får dere ta til takke med dette:
Jeg vet forresten ikke om dette innlegget i det hele tatt made sense, og jeg tråkker nok mange på tærne med hva jeg skriver. Men det er i alle fall sånn jeg tenker. Sånn på ekte. Og det jeg egentlig prøver å si er vel at det er vanskelig å blogge om dagen fordi det eneste jeg bryr meg om er Kaia, og at jeg tar av meg hatten for de som blåser ut magen på Instagram, og blogger om at de tisser på seg. Jeg bare mener at man ikke er falsk eller uekte dersom man velger å ikke gjøre det. Litt sånn sorry at jeg har det veldig bra typ. Og så er det er helt lov å være uenig altså.
Ok, nå må jeg faktisk pakke! Snaiks 🙂
Comments