Tiden hvor jeg bare kunne hoppe i joggeskoene og starte dagen med en løpetur rundt Dubai Marina er for lengst forbi. Denslags krever planlegging, og dessuten har Ian som regel allerede gått på jobb når Kaia, og dermed jeg, våkner. Så skal jeg løpe til frokost må det i så fall være med henne.
Men i dag våknet jeg og Kaia før Ian, så siden jeg trodde han ikke skulle av gårde før i 9-draget hadde jeg tid til å løpe litt før jeg skulle vaske håret. Grunnen til at jeg måtte vaske håret før fuglene feis var helt enkelt latskap i går og frokostevent i dag, i tilfelle du lurte 😉 Men så viste det seg at Ian skulle på jobb allerede klokken 7, og jeg fikk plutselig ekstremt dårlig tid. I “gamledager” ville jeg ha tenkt at da gidder jeg ikke å stresse med det, og bare droppet å trene, men i dag var det på en måte nå eller aldri. Okei, det var jo ikke det sånn på skikkelig, jeg kunne ha løpt mens hun sov for eksempel, men da hadde jeg jo planlagt å ligge på stranden #poseogsekk osv, så jeg stakk opp i 38ende før jeg rakk å tenke meg om. Standardintervallene som tar ca 24 minutt ble byttet ut mot å løpe 3 kilometer så raskt som mulig, så dårlig tid hadde jeg altså.
Poenget mitt er ikke å skryte av hvor flink jeg var som løp selv om det ble litt mer stress enn jeg hadde tenkt, selv om jeg er veldig fornøyd med 3 kilometer på 12 minutt og 12 sekund så tidlig på morgenkvisten da 😉 Det jeg ville poengtere er (nok en gang) hvordan det å ha kids virkelig har endret mitt syn på trening. Tidspunktene for når jeg kan trene er så mye mer begrenset enn før, og det gjør på en måte dørstokkmila enda kortere. Har jeg mulighet til å trene så gjør jeg det bare, jeg har “ikke råd” til å ikke ha lyst.
Bildet er obviously ikke fra i morges- jeg hadde ikke tid til en #postworkoutselfie en gang. Lol ass.
Hæpi weekend!
Snaiks 🙂
Comments